Min foreløpig siste forelskelse fra Mali oppdaget jeg for bare noen få uker siden. Jeg husker ikke hvordan jeg fant henne, men jeg satt og surfet etter musikalske impulser, og plutselig var hun der. Fatoumata Diawara. Merk deg navnet.
Hun ble født i (på?) Elfenbenkysten i 1982, med foreldre fra Mali. Da hun var liten var hun med i en dansetropp før hun flyttet til tanten i Bamako. Tanten var skuespiller, og Fatoumata fikk også prøve seg i skuespilleryrket. Yrket tok henne til Paris, deretter tilbake til Mali før hun etter trøbbel med familien rømte til Paris, der hun holder til i dag.
Fatoumata slapp sitt debutalbum i september i år, hypnotisk nydelige Fatou, gitt ut på World Circuit. Hun synger på det maliske språket bambara. I bookleten står låttekstene både på bambara, fransk og engelsk, i tillegg til en forklaring på fransk og engelsk om hva sangene handler om, så det skal være mulig å følge med likevel. Fine Fatoumata turnerer rundt i Europa om dagen, og spiller på Union scene i Drammen i februar. Dit har jeg tenkt meg. Under ser du hennes ferske musikkvideo til singelen Bissa:
Fra Salif Keita gikk min musikalske oppdagelsesferd videre til Rokia Traoré. Dette var mer en gjenoppdagelse enn noe helt nytt for meg, for min venn Mari spilte Traoré for meg da vi gikk på videregående. På den tida gikk musikken fort i glemmeboken, men når jeg sitter her og lytter til musikken idag er det vanskelig å forstå at jeg ikke kicka mer på det da. Rokia er sanger og gitarist, hennes musikk er lavmælt, nesten på grensen til det meditative, og uendelig vakker. Selv om det sies at musikken hennes er inspirert av mange ulike internasjonale stiler og genre, som et resultat av at hun har reist mye som diplomatdatter, er musikken for meg utpreget malisisk. Hva nå enn det betyr. Stemmen er myk og melodien glir ofte over tonene litt på samme måte som Salif Keita, selv om uttrykket allikevel ender opp ganske annerledes. Noe annet som skaper et slags mali sound er instrumentene hun bruker, og da spesielt kora, som er et vestafrikansk instrument, en slags luttliknende harpe med 21 strenger. Hun har dessuten jobbet med koralegenden Toumani Diabaté.
Talentet Rokia Traoré ble hjulpet frem av en annen Mali super star, nemlig selveste Ali Farka Touré, eller kongen av desert blues som noen vil kalle han. Ørkenbluesen er en viktig del av Malis musikktradisjon (hele 60% av Malis landareal regnes som ørken og halvørken). Da jeg jobba i Platekompaniet var ørkenbluesen antakelig det vi solgte mest av fra World hylla, for utgivelser innen genren høster stadig vekk fantastiske anmeldelser hos kredible musikkanmeldere, også i navlebeskuende Norge. I tillegg til Ali Farka Touré, som gikk bort i 2006, finnes det innen ørkenbluesen en rekke store navn, som Tinariwen og Tamikrest. Tinariwen har fått spesielt stor oppmerksomhet i musikkretser de senere årene, blant annet med bestselgeren Aman Iman: Water is Life fra 2007. Tinariwen skal ha blitt stiftet i en flyktningleir i Libya i 1979, og musikken har sterke politiske budskap. Bandet har spilt i Norge mange ganger, blant annet på Øyafestivalen og Oslo World Music Festival. Tamikrest er et langt yngre band som har det til felles med Tinarwen at de tilhører samme folkeslag, nomadefolket tuaregene, som holder til i Saharaørkenen og Sahelområdet. Områdene innebærer ikke bare Mali, men strekker seg også over deler av Algerie, Libya, Niger og Burkina Faso. Tamikrests slapp tidligere i år albumet Toumastin som jeg vil anbefale på det varmeste.
Tinariwen:
Tamikrest:
Tuaregene blir gjerne kalt de blå mennene i Sahara, fordi de dekker til ansiktet sitt med indigofargede slør. De er tradisjonelt seminomader, dvs at de er pastorale nomader (reiser rundt med dyra sine), men samtidig har de gjerne en fast boplass der de dyrker mat. I tillegg er tuaregene kjent for sine musikkfestivaler. Jeg har lest et sted at der ulike tuareg-grupper møtes på sin ferd gjennom ørkenen, setter de opp felles leir og arrangerer spontane "festivaler" der de spiller og synger og viser frem sine musikkferdigheter, og at det er slik musikken har utviklet seg med mangeslungen inspirasjon fra vest-afrikansk, arabisk og øst-afrikansk musikktradisjon, for å nevne noe. Noen av disse festivalene har blitt populære turistattraksjoner, og for å gjøre det hele litt mer forutsigbart for musikksugne turister blir noen festivaler arrangert med fastere rammer, som avtalt tid og sted. Blant disse er Festival au Désert, som arrangeres i en oase nord for Timbuktu, og også har hatt internasjonale artister på plakaten. En av mine største drømmer er å reise til Mali og besøke i en slik festival, da ville jeg vært i himmelen. Men først må jeg lære meg fransk!
Jeg har en greie for Mali. Det digre vestafrikanske landet som grenser til landene Mauritania, Algerie, Niger, Burkina Faso, Elfenbenkysten, Guinea og Senegal, men ingen hav. Tar man en kikk på kartet ser man at Malis grenser tidvis er trukket opp unormalt rett som med linjal, slik det er i flere afrikanske land, et vitne om en kolonial bakgrunn (De ble fri fra Frankrike i 1960). En konsekvens av slike "unaturlige grenser" er ofte en ny sammensetning og oppsplitting av ulike folkegrupper. Så også i Mali.
Jeg vet lite om Mali. Min kunnskap om kontinentet Afrika generelt står det pinlig dårlig til med, men jeg vil så gjerne lære. Jeg trodde at tre år med utviklingsstudier ville bøte på dette, men det står fortsatt dårlig til. Det er selvsagt også min feil, ettersom jeg valgt landfordypning i Sør-Asia og Midtøsten. Men nok om det. Nå er det Mali det er snakk om.
Som jeg skrev i forrige post går jeg gjerne veien om musikk når jeg vil starte å lære om et land. Med Mali er tilnærmingen motsatt: jeg vil så gjerne lære mer om Mali fordi jeg har forelsket meg hodestups i musikken derfra:
Det begynte med Amadou et Mariam, og deres brilliante Dimanche à Bamako fra 2004. Den er et greit sted å starte for ei musikkinteressert jente nesten utelukkende med kjennskap til europeiske og amerikanske musikkuttrykk, for albumet er produsert av Manu Chao, og bærer veldig preg av det. Albumet føles med andre ord ikke overveldende "afrikansk" ut. Ok, det der høres helt forferdelig ut, men det jeg mener er at man gjerne må venne seg til nye musikkuttrykk, og da er det greit at man kan kjenne igjen noen elementer så man lettere kan "forstå" musikken. Albumet er dessuten annerledes nok til at jeg fikk smaken på nettopp det som var annerledes ved soundet. Det groover så innmari! For ikke å snakke om at malisere snakker den vakreste formen for fransk (fransk er deres offisielle språk), jeg er i det hele tatt ganske betatt av vestafrikansk franskuttale. Nå begynte min jakt på malisisk musikk.
Fra Amadou et Mariam gikk veien videre til Salif Keita. Keita er ingen hvem som helst. Han er direkte etterkommer av Sundiata Keita, krigerkongen som grunnla det malisiske imperiet på 1200-tallet. Han er dessuten albino/født med albinisme (hva er korrekt betegnelse?) som av mange grunner er uheldig i Afrika. Han hadde derfor en vanskelig og trist barndom, men startet som 18-åring å spille på nattklubber i hovedstaden Bamako, og har siden drevet med musikk og bodd i blant annet Elfenbenskysten og senere i Paris, der han så vidt jeg vet fortsatt bor. Han har etterhvert fått et mer europeisk publikum, og musikken hans beskrives som "tradisjonell malisisk griot, blandet med inspirasjon fra andre vest-afrikanske land, sammen med inspirasjon fra Cuba, Spania og Portugal, og et tydelig islamsk sound" (African Music Enc.). Hans album Moffou fra 2002 ga meg fullstendig bakoversveis. Det er et av mine absolutte favorittalbum, jeg tror til og med jeg felte en liten tåre første gang jeg hørte den. (noe som er litt pinlig å drive med på jobb bak disken på Platekompaniet, hehe). Jeg forstår ikke hva han synger, jeg skjønner ikke hva det handler om, men det er allikevel så vannvittig rørende. Da veit du at det er mektig musikk. Og det er kanskje grunnen til at jeg ofte lar meg forføre av diverse afrikansk og asiatisk musikk, eller det som ofte med en samlebetegnelse kalles "verdensmusikk". Om du ikke forstår et ord av teksten, men musikken allikevel gir deg gåsehud, klump i halsen og tårer i øya, eller en intens lykkefølelse, eller alt sammen på en gang, da veit du at denne musikken har et sterkt fundament. Keitas konserter går det gjetord om. Jeg håper jeg får sjans til å se han live en gang. Begge låtene under er fra magiske Moffou:
Ai, nå er det lenge siden jeg har posta noe nytt! Siden sist post har det skjedd en hel del. for å nevne noe: Jeg har vært på Roskilde, gifta meg!!!, vært i Amsterdam, jobba med valget for Oslo Kommune, mistet min kjære bestemor, og jeg har endelig kommet skikkelig igang med masteroppgava.
Masteroppgaver viser seg å være veldig frustrerende og spennende greier. Frustrerende mest av alt fordi jeg sliter med å finne fokus: oppgava skal være både interessant og forskbar, samtidig som den faktisk skal bidra med noe nyttig, det skal gangne på noe vis for det skal ikke være forskning kun for forskningens skyld. Og det skal være nyskapende, du skal tette et hull i eksisterende forskning. Vanskeligst av alt for meg akkurat nå er å knytte det tett nok opp mot faget jeg tar master i.
Studiet mitt heter Flerkulturell og internasjonal utdanning, og jeg har tatt fordypning i flerkulturell utdanning i Norge. Studiet er for folk med utdanning innen pedagogikk og/eller samfunnsvitenskap, og jeg har som kjent en bachelor, og dermed et bein, i begge disse retningene. Men det er ikke til å stikke under en stol at jeg er mest interessert i den samfunnsvitenskaplige siden av masterprogrammet.
Temaet jeg utforsker i prosjektet mitt er hijab: jenter med hijab, medias omtale av hijab, og hvordan jentene opplever denne omtalen. Av teorier tenker jeg blant annet å bruke orientalismen. Så langt har jeg intervjuet somaliske jenter i starten av 20-åra, og jeg føler at jeg graver i en gullgruve av erfaringer som både er veldig like mine egne, men med enkelte erfaringer som allikevel er totalt ulike de jeg har gjort. Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det de sier, mye er rett og slett et produkt av å vokse opp som samfunnsengasjert norsk jente på Østlandet. Og så, på noen få punkter er det mye som skiller oss. Det som skiller mest er det man kan se med det blotte øyet: de går med hijab og har brun hud, jeg har blåhvit hud og langt bustete hår. De har religion som et viktig holdepunkt i livet sitt, jeg er ateist. De fleste andre ting som skiller oss grunner i "majoritetsnordmenns" holdninger til/fordommer om disse forskjellene.
Jeg vet utrolig lite om Somalia, landet mange av mine medsøstre i Oslo har et sjelelig nært men ofte fysisk fjernt forhold til, men jeg prøver å lære mer. Når jeg skal lære noe om et land starter jeg alltid med musikken. Somalia har ei fantastisk musiker som heter Maryam Mursal. Låta nederst i innlegget heter Lei Lei og er åpningssporet på magiske the Journey utgitt på Peter Gabriels label Real World Recordsi 1998. En annen kilde til kunnskap om Somalia finner jeg i bloggen Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg, der meningsytringer, hverdagsfunderinger og musikktips er ispedd forklaringer om somalisk kultur, som bryllupstradisjoner, klansystemet eller den sterke diktertradisjonen.
Fun fact om Maryam Mursal: på Voyage er det en låt som heter Hamar (the Big City), det synes jeg er litt koselig.
edit: Det ser ut til at man må klikke seg inn på Youtube for å høre den låta. Her er lenke til albumet i Wimp:
Espen har tilført mye ny musikk i livet mitt, og ikke bare søt. Han har også introdusert meg for mye rart og sært, og midt blant disse står japanske Yoshimi P-We, med begge beina på bakken og armene festa i kosmos.
Yoshimi er (blant annet) trommis i avantgarde-rock bandet Boredoms, og fronter, synger og spiller gitar i OOIOO, som jeg spesielt har lagt min elsk på. OOIOO er ganske spesielle greier som er vanskelig å gi kun én musikalsk merkelapp, for musikken spenner fra å være mystisk og heksete og rar, til å bli psykedelisk og støyete, og plutselig dukker det opp en ufattelig funky låt med både danse- og hitpotensiale. Som min favoritt 'Honki Ponki', som er sistesporet på det nyeste studioalbumet, 'Armonico Hewa' fra 2009. Ok, vi snakker ikke vg-lista potensiale her, strengt tatt ikke vanlig dansegulv-potensiale heller, men nå liker jeg verken nevnte lister eller gulv, så da så. Når jeg danser bør det dessuten ikke være så mange i nærheten, for det ser ikke riktig klokt ut :)
Det er vel ingen hemmelighet at jeg lett lar meg forføre av beintøffe kvinnelige musikere som kjører sin egen greie og rocker fletta av de fleste musikergutta. Og Yoshimi er en av disse. På konsert med Boredoms er det ikke uvanlig at publikum består av måpende menn som lar seg imponere i senk av den hardtslående Yoshimi, ja og de andre i bandet såklart. Vokalist/frontmann EYヨ imponerer han og, for å si det sånn. Her er videoen til SOL, førstesporet på nevnte Armonico Hewa med OOIOO:
Fine Tv on the Radio slipper ny skive, Nine Types of Light, 8. april. Jeg venter i spenning på om de kan klare å følge opp magien de har levert sålangt, og i hvilken musikalsk retning de har tenkt å gå denne gangen. Pitchfork lenka idag til denne videoen, første smakebit fra den nye skiva! Låta har ikke helt festa seg hos meg ennå, etter bare én gjennomlytting så langt, men videoen er uansett finfin. Også så mye fint ansiktshår da gitt!
Og ikke bare det, men Pitchfork slår dessuten til med en smakebit på den nye skiva til Battles idag også! Gloss Drop kommer i starten av juni, og første låta hører du HER.
For et fint band. De er så rare og fine at de knappest kunne vært fra noe annet land enn Island. Så vidt meg bekjent har de så langt bare gitt ut et album, skattekista 'How to make friends' fra 2008. Der kan de skilte med låta 'Underwear' som handler om at de kjeder seg så mye i en den daffe byen de bor i at de løper nedover gata kun iført undertøy. 'Vhs' er en hyllest til fordums teknologi, og den skamløst fengende 'Synthia' er en kjærlighetssang om en stakkars synth som har gått i stykker og er ufiksbar. Ja også må man ikke glemme de skakke coverne av RATMs 'Killing in the name of' og Technotronics "Pump up the jam" da.
I dag klokka det inn gode nyheter på fjaseboka mi. Det smått brilliante Morr Music, (enda) et Berlinbasert label som huser favoritter som Múm, Lali Puna og Sin Fang, har signa FM Belfast, og ny skive slippes allerede i juni! Det kommer dessuten en islandsk musikkdokumentar ved navn 'Backyard', der blant annet både FM Belfast, Sin Fang og Múm er med. Traileren skaper høye forventninger hos undertegnede, så den legger jeg ut her. I tillegg legger jeg ut videoen til 'Underwear', som lett hadde havna på pallen om man arrangerte VM i lo-fi.
...er navnet på en skive som tok meg med storm i 2005. Samleskiva, gitt ut på det Berlin-baserte labelet med det nydelige navnet "Crippled Dick Hot Wax!", er fyllt til randen med jenter som ikke gadd å leve opp til forventningene om å være pene og pyntelige og synge vakkert, men heller ville experimentere, skrike og leke. Resultatet er 12 låter spilt inn i perioden 1979-84, som kanskje kan samles i fellesbetegnelsen "post punk", selv om det er et forholdsvis bredt spekter av genre som er representert: litt punk, litt dub, en dose disko, in-your-face-rapping, masse skriking, litt frijazz-elementer, tidvis veldig lo-fi, og enormt mye attitude.
Det er ikke vanskelig å lese et feministisk budskap her, noe som passer fint ettersom vi i skrivende stund er midt i kvinneuka. Noen vil kanskje protestere og påpeke at det er mange mannlige musikere på skiva, men det ville da vært helt mot sin hensikt å stenge gutta ute fra en bevegelse bare fordi de tilfeldigvis er født som gutter.
Den beste låta er uten tvil åpningssporet 'Stretch' av fantastiske Maximum Joy. Elementer av funkgitar, blåsere og Janine Rainforths primalskrik gjør låta til en vinner. Denne skiva gir meg mot til å skille meg ut, være sta og bryte med tullete stereotypier. Av og til trenger man modige jenter å støtte seg på for være modig selv.
Obs: det ser ut som om beste måten å få kloa i denne godbiten om dagen er via labelets egen nettside. Til den nette prisen av 5 euro? Det skakke værra mulig!
Det er tittelen på den nye skiva til PJ Harvey, en av mine store musikalske helter. Skiva slippes fysisk på fredag og digitalt på mandag, men alt idag har jeg lytta gjennom hele skiva (også midt i eksamensinnspurten da). Førstesingelen, den smått foruroligende men særs brilliante "the Words that maketh murder", har for øvrig vært tilgjengelig på Wimp i et par uker, og har ført forventningene opp på et skyhøyt nivå. Og det er ikke bare jeg som har falt pladask for singelen. Selveste Patti Smith skal ha sagt til The Guardian:
"[I've been] listening to Polly Harvey's new song - she has this new song, 'The Words That Maketh Murder' - what a great song.
"It just makes me happy to exist. Whenever anyone does something of worth, including myself, it just makes me happy to be alive. So I listened to that song all morning, totally happy." (kilde: digitalspy.co.uk)
Det ser ut til at Polly Jean nok en gang innfrir alle forventninger, og skiva kan fort ende opp på lista over årets beste album. Men for all del, det er nok av fine artister som har planlagt å slippe skive i løpet av året: Nick Cave & the Bad Seeds, TV on the Radio, Raveonettes, Mogwai, Low, Stein Torleif Bjella, J Mascis, Sonic Youth, Mars Volta, Radiohead, My Morning Jacket og (ørten ulike) Damon Albarn (-relaterte prosjekter), bare for å nevne noen.
Og som om ikke det var nok så har det idag blitt annonsert at hun skal spille på Roskildefestivalen i sommer. Den store PJ-dagen med andre ord.
Har du forresten lyst til å høre albumet med egne ører? Den kan streames i sin helhet her.
1. november i fjor la jeg ut et fantastisk fint bilde under headingen hurramegrundt!.
Bildet viste the Flaming Lips i syke kostymer på det ufattelig syrete amerikanske barneprogrammet Yo Gabba Gabba! Om du synes Drømmehagen er rare greier så ta en titt på dette. Det er som om du krysser drømmehagenfigurene med tokidokis, hiver de inn i Sesame Street, stapper de fulle av LSD og sukker, og kjører på med effekter fra sjuke japanske gameshow. Ja, også kjendisene da.
For det dukker stadig opp prominente gjester i programmet, de har så langt hatt besøk av the Roots, MGMT, the Shins, Mos Def og Elijah Wood, bare for å nevne noen. I 2010 var altså mine personlige favoritter the Flaming Lips gjester der, som det finfine bildet viste. Nå har jeg funnet videoklipp av det også, sjekk det ut her!
